I dag blir det en liten historie fra en hverdagscase som sikkert flere kan kjenne seg igjen i.
Dagens ridetur bød på mye frustrasjon og irritasjon. Jeg prøver å bli flinkere til å ta med meg dressuren også på tur, selv om målet med turen egentlig er å trene kondis. Når vi skal ut å ri f.eks galoppintervaller, noe vi prøver å gjøre en del i beiteperioden for å holde vekten nede, så har jeg en tendens til å la Emma gjøre jobben på egenhånd og jeg blir for passiv og bare er med og koser meg. Dette fører til lite funksjonelle bevegelser og hun bruker mest sine sterke sider, noe som selvsagt er mest behagelig for henne. De fleste av oss er jo helt like; jeg velger ikke venstrehånden til å skrive når det er mye enklere å bruke den høyre.
I dag så opplevde jeg at Emma sin venstre skulder levde sitt eget liv og at salen skled over på venstre siden hele tiden. Frustrasjonsnivået steg etterhvert som jeg prøvde å dytte skulderen på plass og samtidig måtte rette på salen gang på gang og forbante meg over at jeg ikke har tilkalt saltilpasser tidligere. Normalt sett så er Emma veldig fin å regulerer skuldre på. Jeg har så mange redskaper å bruke versade, "shoulder in", "shoulder fore", peke/dytte med pisken, tøyletrykk på halsen +++ og jeg trenger som regel knapt å tenke på et signal og hun svarer. Men i dag... Ingenting funka.
Så vi føk nå frem og tilbake i galopp i halvveis bananform og tenkte at pulsen økte om ikke anna og kalorier fra gresset ble forhåpentligvis forbrent uansett.
Når vi nærme oss slutten var det akkurat som om rytteren våkna og kobla inn det man tenker med. Jeg har mange signaler og redskaper å bruke i ridingen men det aller viktigste var jo totalt fraværende. Kroppen min! Jeg har slitt litt med rygg og skuldre den siste tiden og jeg kjenner selv at jeg er skjev når jeg går eller sitter i bilen. Selvfølgelig var jeg det oppå hesten også.
Når jeg sitter skjevt og blir tyngre på den ene siden så tvinger jeg hestens ryggvirvler til å rotere feil vei og hele ryggen og ribbeinskassen blir påvirket, noe som igjen påvirker skuldre og atter igjen bøying av halsen. Da hjelper det lite å dra i den ene tøylen for å rette opp en feilstillt hest selv om det gjøres på rein automatikk.
Vi måtte rett og slett legge inn en ekstra skritteøkt på slutten for å jobbe med rytteren. Når jeg etterhvert klarte å få kroppen min på plass å sitte rett over hesten og ikke minst løsgjøre bekkenet og skuldrene så falt alt på plass. Ikke trengte jeg å røre tøylen mer, Emma sluttet å lene seg over på venstre skulder og best av alt; salen sklei jo ikke!
Det er en sånn magisk følelse når alt går fra å være bare dritt til å faktisk bli veldig bra.
Dette er en helt vanlig problemstilling, både i min egen riding og blant kunder. Ofte trenger hesten behandling og hjelp med kroppslige ting. Og ofte så er det utstyret som kan skape litt utfordringer. Men minst like ofte er det vi som trener hesten som ikke har godt nok fokus på oss selv. Eller som jeg ofte føler det; jeg har et ekstremt fokus på meg selv og ridingen min. Men selv om jeg vet hva jeg ønsker og hvordan jeg vil ha det for å påvirke hesten min best mulig, så er det så utrolig vanskelig å få det til. Vi vil aldri komme i mål og få ting perfekt. Men alle sånne små ting som vi klarer å rette opp i for få både oss selv og hesten til å bruke kroppen riktig, det er funksjonell riding. Og da begynner ridingen virkelig å kunne tilføre hesten noe positivt.
Da blir også mye frustrasjon snudd til glede over det man holder på med :-)